Å møte vinterfjellet – og seg selv
Hvordan reagerer du når målet glipper og kroppen verker? Når været snur og ingenting går som planlagt? Da er det lett å kjenne på motløshet – men det er nettopp da utviklingen og det fantastiske skjer! Da vi i Dale Oen Academy la ut på vinterekspedisjon over Hardangervidda, visste vi at utfordringer ville komme. Men vi visste også at nettopp disse utfordringene ville gi de største mulighetene for læring, mestring, samhold og vekst. Hos Dale Oen Academy lærer man å elske å bevege oss utenfor komfortsonen sin.
I slutten av mars 2025 la 8 håpefulle oppdagere ut på en skitur som ble langt mer enn bare en skitur. Den ble en reise i samarbeid, frustrasjon, motgang, mestring og personlig utvikling. Men før vi tar deg med bak i pulken vår og gir deg et innblikk i hvordan turen vår gikk, så skal du få vite mer om hvem vi er.
Dale Oen Academy - Å bygge karakter
Dale Oen Academy er et unikt tilbud for ungdom som av ulike årsaker ikke går på videregående skole, og som ønsker en annerledes skolehverdag preget av mestring, fellesskap og utfordringer. Med naturen og samfunnet som læringsarena får ungdommene teste seg selv fysisk og mentalt – og vokse som mennesker. Vårt mål er å bygge personlig karakter, og å skape robuste unge voksne med tro på seg selv og egne evner. En tro på seg selv som de ikke har hatt tidligere. Vår jobb som pedagoger er å ta disse usikre ungdommene inn i situasjoner der de føler at de ikke strekker til – for så å motbevise dem det. At de faktisk får det til. At de faktisk strekker til. At de faktisk får til mer enn de tror. Gang på gang. Om og om igjen. På den måten skaper vi verktøy de kan bruke videre i livene sine, og en mestringstro de kan overføre til andre nye utfordringer. Med et slikt mål om å tvinge dem ut av komfortsonen, bestemte vi oss for å ta dem med på vinterekspedisjon.
Forberedelser til vinterekspedisjon
Turens mål var klart: Vi skulle gå 65 kilometer på ski over Hardangervidda – fra Finse til Geilo, via Krækkja og Tuva. 5 dager på ski med pulk, og 4 netter i telt i høyfjellsterreng i mars. Ekspedisjonen skulle gjennomføres med et mannskap som knapt hadde stått på ski før - enkelte hadde aldri. For å være best mulig forberedt, trente vi på det som ventet: Vi fikk besøk av polfarer Hedvig Hjertaker som i 2023 var verdens yngste kvinne til å gå solo til Sydpolen. Sammen med henne lærte oppdagerne (ungdommene) om sikkerhet, hvordan de skulle pakke pulker, øvde på teltoppsett og trente på å trekke dekk. Det hele kulminerte i en treningstur til Finse – hvor vi møtte full vinterstorm. Vinden nådde opp mot 30 m/s, og vi måtte søke ly på Finsehytta. Vi var sikre på at vi hadde gjort en god avgjørelse om å sove inne, da et ekspedisjonskurs gjorde samme avgjørelse etter å ha fått et av teltene deres revet ned av den sterke vinden.
Men selv om vi måtte søke ly innendørs om natten, var vi fortsatt ute i storm og tilnærmet whiteout på dagen. Vi tok på oss rustningen vår i form av skallbekledning og ull, og gikk i taulag for sikkerhetens skyld. Det ble første møte med fjellski for flere, og for Nils og Marcus var det bare deres andre gang på langrennsski noensinne.
En reise i motgang og mestring
Spesielt Nils sin utvikling ble tydelig i løpet av disse to dagene i de nådeløse forholdene på Finse. Første dagen var preget av fall, frustrasjon og manglende motivasjon. Han falt og falt, om igjen og om igjen. Et sterkt vindkast, han falt. Ujevnhet i terrenget, han falt. Flat mark, han falt. Og frustrasjonen økte. Til slutt tok han av seg skiene og kastet dem ned i snøen. Det førte til at hele laget ble stående i kulden og vente på at han pirket ut snø av bindingene sine mens de andre ble kaldere og kaldere. Det ga oss alle muligheten til å lære. Lære at de rundt må trå til å hjelpe når de ser det går trått hos noen. At Nils, og alle andre det måtte gjelde, må tørre å si ifra at han trenger hjelp eller pause på et tidligere tidspunkt. Og ikke minst at når vi er ute på tur med en så stor gjeng - så fungerer vi som et lag! Ingen går fortere enn det svakeste ledd, og bare sammen kan vi gjøre det svakeste ledd sterk! Og det som kanskje var mest fantastisk (eller feiltastisk som vi kaller det) med denne situasjonen, var det som skjedde med Nils dagen etter. På dag to, etter gode og åpne samtaler inne på Finsehytta, tok Nils valget om å bli med ut igjen – og fikk det virkelig til! Fra å være den som falt mest, sakket gruppen og irriterte seg over ytre faktorer han ikke kunne gjøre noe med, gikk han nå foran i taulaget og ledet gruppen! Han falt ikke lenger, han hadde kontroll over skiene og egne tanker og følelser. Han ledet hele gruppen! Gikk fremst med ansvaret om å føre hele laget i riktig retning og tempo. En fantastisk mestringsreise – og et sterkt bevis på hvor mye som kan endre seg når man tør å stå i motgang.
Når målet glipper – og valget må tas
Etter vi hadde gjort alle forberedelsene vi følte vi kunne, startet ekspedisjonen som planlagt fra Finse den 26. mars. Og vi fikk virkelig kjenne på hva det vil si å være ute i vinterfjellet!
På ekspedisjonens første dag hadde vi fått opp leir etter en krevende første etappe i sterk vind. Til tross for at de nok en gang blir møtt med et brutalt vintervær på Finse, var stemningen god i leir. Alle fikk i seg mat og gjorde seg flid med kreative kuldegroper i teltene sine – noen med integrerte stressless-stoler, andre med kjøleskap.
Da vi våknet neste morgen, hadde vinden økt ytterligere. Med kraftige kast opp mot 26 m/s og rundt null grader i lufta, ble det både vått, tungt og utfordrende. Etter to timer på ski, pulkvelt etter pulkvelt og slitne kropper som kjempet i vinden, hadde vi bare klart å tilbakelegge én kilometer. Vi sto overfor et tydelig valg: Fortsette med risikoen det innebar og tiden vi hadde, eller gjøre det som er aller vanskeligst når man har gledet seg, forberedt seg og satt seg et tydelig mål – å snu.
Det var en tung avgjørelse, ikke bare for oss voksne, men også for oppdagerne. For i teltet og ute i vinden hadde det begynt å vokse en tro på prosjektet, og mange hadde allerede pushet sine egne grenser for å være der. Å trekke seg tilbake til Finse føltes som et nederlag. Ikke minst ble vi møtt av et nytt, kanskje enda vanskeligere valg: Toget hjem sto bare noen hundre meter unna. Det hadde aldri vært enklere å gi opp, og mange sa det rett ut: “Vi klarer det ikke. Hva er vitsen med å prøve igjen? Jeg vil hjem”.
Og det var nettopp her, i dette øyeblikket, at de største utviklingsprosessene startet. Å stå i skuffelsen, i den mentale motbakken, og likevel velge å fortsette – det er en kraftig bekreftelse på egen styrke. Gjennom gode samtaler, refleksjon og fellesskap, klarte ungdommene våre å snu tankegangen. De tok et bevisst valg om å prøve igjen. Ikke fordi det var lett, men fordi det fortsatt fantes noe viktig å hente. De innså at mestring ikke nødvendigvis handler om å nå målet på første forsøk – men om evnen til å reise seg, finne en ny vei, og gjennomføre den. Noen kjente på ansvaret ovenfor laget, andre kjente på ansvaret overfor alle som heiet på dem der hjemme, og alle kjente på at dette var noe vi kunne få til sammen. Derfor sa de alle sammen på slutten av dag 2 i tur og orden: “Jeg skal gi alt i morgen!”.
Denne mentale snuoperasjonen ble selve vendepunktet. Herfra var det ikke bare en ny rute som ble valgt – det var en ny innstilling, et nytt samhold og en ny vilje som ble vekket til live. En erfaring de vil kunne hente styrke fra resten av livet.
Dagen etter startet vi på nytt fra Ustaoset. Med bedre vær og fornyet motivasjon la vi i vei mot Geilo. Kilometer for kilometer vokste mestringen og samholdet. Det ble mange tunge tak, svette og mye latter og ekte glede. Da vi endelig sto på Geilo som et lag, hadde vi opplevd mer enn bare en tur – vi hadde gjennomført en ekspedisjon. De hadde klart det de trodde var umulig, og de hadde bevist for både seg selv og andre at de klarer å stå i ubehag, jobbe som et lag, vise hverandre omsorg, overvinne utfordringer de møtte på veien og at de når målene de setter seg – om de jobber hardt nok for det!
Takk for turen – og takk til Fjellpulken
Denne turen ga oss utfordringer, mestring, refleksjon og styrket fellesskap. Ungdommene våre viste mot, vilje og evne til å stå i det vanskelige – og kom ut på den andre siden sterkere og mer sammensveiset.
En stor takk går til Fjellpulken, som lånte oss pulker og gjorde denne ekspedisjonen mulig. Uten deres støtte hadde ikke disse opplevelsene, utfordringene og mestringsøyeblikkene vært mulig å få til. Tusen takk!
Bjørnar Rødseth Espelid.
Pedagog i Dale Oen Academy.
